I Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver står det:
Å anerkjenne barndommens egenverdi handler om “å se barnet som subjekt”.
Det innebærer å se barnet slik det er her og nå, akkurat slik det framtrer for oss, og
når det er seg selv.
Barnet skal møtes med respekt for sin opplevelsesverden, og det at barn og voksne er
likeverdige, er fundamentalt.
I det å anerkjenne at barndommen har egenverdi, ligger det også en forståelse av at
alle barn er kompetente.
De er i seg selv nysgjerrige og utforskende, det ligger i barnas natur å undersøke,
mestre og lære nye ting.
De erfaringer, opplevelser og relasjoner de har fått i livet sitt, har også gitt dem
kunnskap av ulike slag. Selv om barnet ikke alltid kan gi uttrykk for denne kunnskapen,
«vet» kroppen deres det.
Å anerkjenne barnet, styrker barnets selvfølelse og mentale helse, og virker
forebyggende i forhold til mobbeproblematikk og alvorlige voldshendelser senere i livet.
Den første rammeplanen for barnehager som understreket at barndommen er en
livsfase med egenverdi, kom i 1995. Den slo fast at barndommen ikke kan forseres og
den kan ikke tas igjen.
Dette perspektivet peker på hvilke kvaliteter barnehagen skal ha.
Den skal ikke først og fremst være en forberedelse til skolen, men en periode i livet
der barna opplever glede og humor, lek, sosialt samspill og vennskap.